La oss få i pose og sekk

Dette er et essay jeg skrev i høst og oppgaven var å skrive en tekst med "Alla vil til himmelen, men ingen vil dø":

For noen dager siden var jeg i en tilstand som jeg fint kan kalle himmelsk. Laget mitt spilte kamp og vi lå uavgjort med det andre laget til de siste minuttene. Det var da jeg bestemte meg for å ta fram gullfoten, og fyrte ballen rett i mål. Jeg gjorde som jeg måtte og brakte 3 poeng med i bagasjen vår. Følelsen etter det avgjørende målet var bokstavelig talt helt himmelsk, og dette er kanskje det nærmeste jeg har vært himmelen på en god stund og jeg unner alle en tur opp dit, for hvem vil vel ikke være i himmelen?

Alla vil til himmelen, men ingen vil dø, eller som jeg ville sagt det; man kan ikke få i både pose og sekk. Hvordan kan vi vite at vi ikke er i himmelen allerede? Har ikke jeg det bra nok til at jeg kan kalle livet mitt himmelen? Det at noen vil til himmelen mens andre vil dit jeg er, får meg til å tenke at himmelen er ikke den samme for alle. Kan jeg komme enda høyere enn himmelen da? Man kan ikke få i både pose og sekk, med mindre man tar posen oppi sekken, så hvorfor kan ikke vi få himmelen ned på jorden?
Etter et langt og lykkeliv ønsker de fleste mennesker i verden å sette prikken over i’en ved å få et perfekt liv også etter døden eller, som noen sier, en plass i himmelen. Hva vi gjør på jorden summeres, og resultatet blir da enten himmelen eller helvete. Er det ikke bare til å gjøre gode gjerninger på jorden og da få det himmelsk hos høyeste hersker, eller skal det være vanskeligere enn som så?

Det å gjøre gode gjerninger på jorden skal ikke være så vanskelig, men jeg skal innrømme selv at det ikke alltid har gått like bra. Ja mamma, det var jeg som tok den siste pæren du skulle ha i fruktsalaten din. Min kjære søster, ja, det var jeg som lagde hull i den nye genseren din og ikke sa ifra, unnskyld. Jeg tror ikke jeg er den eneste som ikke klarer å bare gjøre gode gjerninger, men jeg skal tørre å si at jeg våger å si unnskyld for de. Hvis jeg ber om tilgivelse fra de jeg skadet så skal vel alt være bra igjen eller?

De fleste religionene i verden har sin egen versjon av hvordan livet etter døden er, og de fleste religionene kaller også dette perfekte stedet for himmelen. Hvordan kan jeg da si at min himmel er lik som din himmel? Har vi de samme forhåpningene til hvordan livet etter døden skal bli, eller kommer vi til å havne i forskjellige himler?

Jeg regner min tilværelse som himmelsk når det kriblet i magen og alt gale var borte, men er det slik for alle? Mine følelser ligner på hvordan en forelskelse skildres, er man i himmelen når man er forelsket? Det å være forelsket kan jo både være himmel eller helvete, eller begge to samtidig. Jeg foretrekker himmel-versjonen, men man kan jo ikke alltid velge. Gjelder dette også i livet etter døden? Har jeg ingen valgmuligheter i hvor jeg skal være eller hvordan jeg skal ha det?

Mange av religionene som omhandler en slags himmel og helvete, mener at livet på jorden avgjør hvor du ender. Hvorfor må jeg vente til etter døden med å havne i himmelen? Jeg vil heller gjøre livet mitt her på jorden så bra så mulig, og dermed prøve å ha en himmelsk tilværelse nesten hver dag. Da trenger jeg ikke å vente på himmelen, jeg bringer himmelen ned til meg isteden. Ville ikke det vært perfekt? Jeg slipper å vente på himmelen, jeg drar den heller ned til meg på jorden og lever i den hele livet mitt, men er det lettere sagt enn gjort?

Hvis noen klarte å få ned himmelen en dag, ja da skal jeg sørge for at jeg får min andel av den. Køen til himmelbutikken blir rimelig lang, de fleste vil vel også ha en bit. Jeg kan sammenligne det med den dagen jeg stod i kø for å få tak i den nye Iphonen som skulle komme i butikkene. Jeg, og flere titalls andre stod utenfor butikken og ventet på at klokken skulle tikke 10 en fredagsmorgen. Da det nærmet seg ble det plutselig trangere og trangere, og tilslutt var det nok flaksen min som gjorde at jeg fikk tak i akkurat den siste mobilen de hadde. Jeg fikk min lille bit av himmelen.

Er vi alle villig til å stå i kø for å få den lille biten vi faktisk ikke vet eksisterer? Ingen har bevist at himmelen faktisk eksisterer, men på den andre siden har ingen bevist at den ikke fins heller. Jeg er ikke sikker på om jeg vil bruke livet mitt på å stå i kø for å få min bit av himmelen, noe som jeg ikke vet om eksisterer engang. På den andre siden er det faktisk skattekisten ved enden av regnbuen jeg finner, det ultimatet, prikken over i’en, toppen av kransekaken, ja, jeg kan fortsette i det uendelige.

Himmelen skal vare uendelig, så jeg forstår hvorfor de fleste vil ende her. Alle vil hit, men ingen vil dø. Jeg har vært i min egen himmel flere ganger, og jeg håper du også har vært i din egen lille perfekte verden. Følelsen er ubeskrivelig, og jeg kan bare be om at jeg havner i himmelen etter min død. Du vil vel der du også? La oss få dradd himmelen ned hit til oss og stappe posen oppi sekken, for “Alla vil til himmelen, men ingen vil dø”.